Vaalerenga Kjerke

Da høsten var som klarest - en september ettermiddag strødde skjebnen ut små gnister på Vålerenga. Bud gikk ut over byen - til kvinne og til mann om at kjerka opp i parken sto i brann. Hm Det var mange som tok veien - som følte de måtte dra opp til småhus og stille gater - mellom Galgeberg og Etterstad. Flammene dansa i kvelden - lyste mot åsen bak da Vålerenga kjerke - fikk himmel`n sjøl til tak - fikk himmel`n sjøl til tak. Så mange minner - og tanker - lever i en menneskekropp knytter oss til steder der vi vokste opp. Kjærlighet til ei gate - til et hus og til en gård der vi brukte våre aller beste år. Hm Og mange som stod der i parken - var døpt i kjerka en gang og hadde spasert over gulvet - mens bryllupsklokka klang. Flammene dansa i kvelden - lyste mot åsen bak da Vålerenga kjerke - fikk himmel`n sjøl til tak - fikk himmel`n sjøl til tak. I parken - stod det menn - som hadde spelt fotball siden dem var små og siden ble helter for Klanen på Store Stå. Der sto unge, menn og kvinner - som hadde flytta inn i seinere år for å gi nytt liv til en del av byen vår. Hm Og orgelet spilte aleine - jeg sverger på at det er sant og kjerkeklokka ringte - da taket til slutt forsvant. Naken, grå og øde - som en skygge mot åsen bak da Vålerenga kjerke - fikk himmel`n sjøl til tak - fikk himmel`n sjøl til tak.